Tilbake men ikke hjemme

Da er jeg tilbake i gamlelandet. Ikke helt hjemme enda, men nesten. Enda noen dager før jeg sitter hjemme på verandaen, - kanskje på hytta.
De siste dagene har vært preget av mange følelser på godt og vondt. Det er rart og godt og merkelig og hæli og uvirkelig og virkelig å være tilbake i Norge.
Dog hjelper det at sola skinner og at gradestokken peker oppover.

Pakketing

Jeg hater aa flytte, - pakke. Jeg liker ikke aa pakke ned ting, pakke de opp, pakke ting ned for saa aa maatte pakke opp, -igjen. Da jeg flytta fra Bergen for et aar siden planla jeg aa ikke flytte paa en stund, ser jo hvor bra det gikk. Ikke for det, jeg pakker jo for aa dra hjem, det er jo kjekt. For ni maaneder siden pakket jeg for aa dra til Palestina som ogsaa var ganske bra.

Pakkingen er altsaa igang. Hva skal jeg sende? Hva tar jeg med hjem? Hva lar jeg vaere igjen? Hva kan noen andre ta med for meg? Hva kan kastes?

Jeg kjenner panikken bre seg i det kofferten er langt fra aa lukkes naar jeg har klemt alt jeg liksom skal ha med meg hjem ned. Da er det kjekt aa ha litt pakkehjelp som kan ta litt ansvar og si at "jada, dette kommer til aa gaa saa fint".

Resultatet er som folger:

Koffert+stor eske sendes hjem med posten+bag som settes igjen her.

Ja, jeg har ganske mange saker og ting.

Litt om påske i det hellige land

Det er noe rart med å være i det hellige land under høytidene. Det være seg muslimske, jødiske, kristne eller jegvetikkehva. I julen dirret Bethelehem av Julestemning med stor J. Nå var det Påske med like stor P.
I påsken/pesach var det unntakstilstand i både Israel og Palestina. Noen feirer påske denne uken, mens noen venter til uken etterpå. Forrige helg var det protestenter, lutheranere and katolikkene. I helgen feiret de kristne ortodokse påske. Lørdag var det stor ståhei i Beit Sahour.

Speidertog med sekkepiper og trommer. Etter år i Bergen har jeg dårlig erfaring med unggutter og trommer (buekorps), men dette er faktisk ikke så værst. Det er ganske moro!

Mens vi ventet på påskelyset som kom fra Jerusalem hang vi rundt med folk i gatene. Barna (og jeg) spiste is, lekte med gassballonger og tørket svetten i heten. Det var 17 mai-stemning!! Hurra. Etterpå nøt vi en iskald pils.

Demonstrasjoner i Nil'in og Bil'in.

På fredag ble en palestiner drept i Nil'in. Han ble truffet på kloss hold av en tåregassbeholder skutt fra det israelske militæret. Mannen stod omlag 20 meter fra gjerdet (det som skal bli mur) og fikk tåregassbeholderen i brystet. Mannen døde og begravelsen var etter formiddagsbønnen på lørdag. Han var 30 år og meldem i den populære komiteen mot muren i landsbyen. I hånda hadde han det palestinske flagget.


Den samme fredagen var jeg i Nil'in. Vi gikk først en tur rund i landsbyen for vi gikk tilbake og drakk te hos en kamerat. Da fredagsbønnen var over braket helvete løs. Vi stod på taket og så utover den flotte utsikten, - vi kunne se skylinen i Tel Aviv og når vi snudde oss rundt så vi en håndfull soldater som siktet på oss. Plutselig fyker det forbi tåregassbeholdere og de treffer huset ved siden av. Og det er noe som skurrer, - hvorfor sikter de på en gjeng sivile som drikker te på en terrasse? Er det ikke "motstanden" de vil slå ned på?
Uansett, vi beveger oss ned i gaten og bort mot torget. Vi søker ly ved en mur som går langs veien, men muren dekker oss ikke hele veien til torget, så for korte perioder må vi løpe for livet og dukke. Tåregassbeholderne flyr veggimellom og spretter mot veggen på motsatt side av veien. En av oss er veldig veldig nære ved å treffe en av oss.
Militæret kommer inn i landsbyen og vi må løpe unna tåregass og gummi(?) kuler. Jeg gjemmer meg inne i en garasje og garasjen blir fylt med tåregass, - det svir i øynene.. blaaah

Disse nye tåregassbeholderne er ikke bare skadelige i den forstand at dersom du står nære nok, eller vinden bærer tåregassen med seg, at du har store pusteproblemer og øyne og nese renner i lang lang tid, men, - de kommer i så stor fart at en kan bli drept dersom den treffer deg. De vanlige tåregassbeholderne som går opp i luften og ned, i en fin bue.. de er i det minste lette å se hvor lander. Med disse nye er helt umulige. Og det er skummelt.

Skummelt er bare fornavnet. Men jeg mener alikevel det er viktig å se denne siden av okkupasjonen. Livet i Beit Sahour er forholdsvis normalt i forhold til det jeg kjenner fra før. Andre steder på vestbredden er det helt annerledes, og jeg syns jeg må se det og. Selv om det er litt på kanten.


Litt tåregass lever en alltids med, men når det hagler gummikuler rundt ørene på deg.. ja, da ønsker du at du hadde et sted å gjemme deg. Bak en mur, bak en bygning, inni en garasje, i et skur.

Vi får høre at militæret har trukket seg tilbake og vi beveger oss opp på en høyde i landsbuyen der soldatene avfyrte skudd på oss for bare en drøy time siden. Plutselig er vi "fanget" mellom steinkastende palestinsk ungdom og det israelske militæret, en særs lite heldig situasjon. Mer tåregass, mer jakt etter et sikkert sted å gjemme seg. Mer frykt.
Heldigivis har en kamerat forbarmet seg over oss, og vi kommer oss unna og tilbake til huset der vi først drakk te. Utslitte sitter vi en gjeng på ti stykker i sofaen og snakker om dagens opplevelser.

Det er ikke en dagligdags opplevelse. Jeg kan og skal reise hjem til trygge omgivelser, vekk fra soldater, mur, okkupasjon, undertrykkelse.. men for folk som bor i områder som Nil'in, Bil'in, Jayyous, you name it,- dette er hva de må gjennomgå. Mange velger å holde seg borte fra de faktiske demostrasjonene, men demonstrasjonene har bred støtte i befolkningen. Å gå hjem fra moskeen på fredagsbønnen og måtte tenkte på hvor soldatene står, og om de kommer til å skyte på deg.. det er ikke normalt, ikke noe av dette er normalt. Her er det normalt at gutter i sin beste alder kaster stein etter soldatene. Soldatene med sine pansrede kjøretøy og skuddsikre vester burde ikke frykte steiner. Men steinene kommer fort, disse gutta har brukt hele livet på å kaste stein mot okkupasjonen. Flere forteller om sin bror som ble skutt i kneet, en i hånda, slik fortsetter det. Det er vanlig at folk har familie og venner i fengsel, at familie og venner har måtte bøte med livet for okkupasjonen.
Normalt er relativt.

It's fun to stay at the YMCA

Idag var YMCA dag paa YMCA. Tro det eller ei, de spilte den beromte ymca-sangen, etterfulgt av depke dansing. hehe.

Og ja, its fun to stay at the YMCA, its fun to stay at the YMCA !

To smaa uker igjen, shitmaan

Aja, naa innser jeg at jeg snart skal hjem, - men egentlig syns jeg det er greit. Jeg vet jeg skal tilbake og jeg vet det ikke er det siste jeg ser av Palestina. Det blir noen hektiske uker fremover, og jeg vet at det blir enda mer hektisk naar jeg kommer til norge. Planer er lagt for sommeren og jeg haaper aa kunne legge noen planer for hosten ogsaa ganske snart.

I helgen var jeg og Liam paa roadtrip i Golan. Vi suste rundt i en liten bil som slet paa de verste oppoverbakkene men som aldri kastet inn haankledet slik at vi kom oss trygt hjem til beit sahour sondagskvelden.

Jerusalem - Erez (grensen til gaza) - Tiberias - Qatzrin - Kafr Kanna - Rosh Haniqra - Hjem

Vi reiste til Erez, nordlige grensen til Gaza, - stengt. Nord i Israel til grensen mot Syria, ogsaa stengt, grensen mot Libanon, - stengt og til slutt da vi provde aa kjore inn paa vestbredden (ved Jenin) paa en vei som paa kartet virket helt uproblematisk, men vi fikk beskjed av israelske soldatene at den veien, tro det eller ei, var stengt. OK.

Forovrig sykt aa see muren rundt Gaza. Og royk kom opp fra bak muren. Muren ser man ogsaa der man suser paa motorveien i israel der vi kjorer forbi Tuklarem og Qalkilia. Jeg trodde ikke mine egene oyne, muren slik jeg kjenner den her, var tydelig og klar fra en av de storste motorveien i israel. Hva sier turistguidene dersom en stakkars turist spor hvorfor det er mur langs store deler av strekningen...?

Det var kjekt aa ha bil igjen, gleder meg til aa komme hjem aa gjore Hamars gater utrygge i min elsksede punto, - jee! Men ja, jeg gleder meg til aa komme hjem! Sees snart!

I det siste har jeg hatt besøk hjemmefra; Mamma-Lisa-Fredrik-Ane. Her er et utvalg godbiter;

Anti-semittisme i Norge

Igår satt Ane og jeg i vinduet på en av de utallige kaffebarene i Jerualem. Vi hadde hver vår kaffe og avis. Vi kikket på folk, kommenterte hårlokker og så ut i luften. Jeg satt med Jerusalem Post foran meg. Da dukker det opp en flott artikkel; Norway: increased anti-semittism has local Jews ancious.

Gjennom hele artikkelen går det frem at norge med den intellektuelle elite og media og ingen ringere enn Fru Halvorsen i spissen er et foregangsland for jødehat og anti israelske holdninger. Jaja, en ting er å si at den generelle opinionen i norge er skeptiske til overgrepene mot palestinerne, noe annet er å si at vi er en nasjon med jødehatere. Her må man sortere litt. Israel er en stat av og for jøder, det fjerner ikke det faktum at det eksisterer en stadig økende minoritet (nå 20%) med arab-israeli som ikke er jøder. Mange av de som kom fra sovjet på nittitallet (rundt en million) går heller i kirken enn synagogen. Selv hvor mye den israelske staten prøver å marginaliserer minoritetene kan en ikke skyve under en stol at de fortsatt er israelske statsborgere. Klart, med den nye regjeringen som snart er på plass får vi se hvordan dette går.

Men det er veldig typisk i israelske medier, å se antisemittisme og kritikk av den israelske statens politikk som en og samme ting.

Jeg tror ikke det går en dag uten at jeg kommer over en artikkel i israelske medier hvor det ikke snakkes om den voksene antisemettismen i europa og gjerne i skandinavia spesielt. Forrige uke var det to artikler i dagbladet.no som viste hvordan israelsk ungdom oppfostres i god tro på at de er et truet nasjon og folk, og at de faktisk er hatet som folk blant mange europeere. Artikkelen fulgte en skoleklasse på tur i Polen og til konsentrasjonsleirene. Med på turen var det en representant fra den israelske sikkerhetstjenesten som ba ungdommene boltre dørene og holde seg inne på hotellet om kveldene fordi de kunne bli angrepet av noen sinnatagger av noen antisemitter dersom de forlot hotellet. Derfor turte ikke ungdommene forlate hotelrommet sitt i frykt for at noen skulle ville skade de.

En annen artikkel i gårsdagens Jerusalem Post skrev hvordan israelske eksportselskap begynte å kjenne effekten av finanskrisen og den økende boikotten av israelske varer. Her ble de skandinaviske landene brukt som eksempler. - Bra!

Dette passet bra sammen med at det i går var den første globale BDS (boycott, divestment, sanctions) dagen.

Ytringsfrihet og storpolitikk

Den 13 Mars ble aktivisten Tristian Anderson truffet av en tåregassbeholder på kloss hold, skutt fra en israelsk soldat lenge etter at demonstrasjonen i Ni'lin var over. Anderson ble fraktet på sykehus og det er fortsatt utklart hvor omfattende skaden er.

Forrige dagen ville familien holde pressekonfreanse, det ble for mye å håndtere for israelske myndigheter. Pressekonferansen ble stoppet, journalister og tilskuere ble hindret adgang og en håndfull ble arrestert og/eller banket opp av israelske styrker. Pressekonferansen ble holdt i går på AIC i jerusalem. http://www.alternativenews.org/content/view/1649/381/


Det interessante med dette er ikke bare at pressekonferansen ble hindret, det ligger mer bak. Riktig nok er nyheten om at israel knebler ytringsfriheten til sine motstandere intet nytt, - dette så vi klare eksempler på under krigen på Gaza, men det ligger storpolitik bak dette. Innskrenktet ytringsfrighet kan innføres etter genevakonvensjonen dersom det er såkalt unntaktstilstand, feks krig eller lign, men ikke uten grunn. Uansett, tilbake til saken. Stedet der pressekonferansen ble holdt går under navnet "protest tent" og ligger i Sheik Jarrah i Øst Jerusalem. http://www.poica.org/editor/case_studies/view.php?recordID=1472.

Familiene i området har blitt offer for en drakamp mellom israleske bosettere med myndighetene på sin side ,og de palestinske beboerne med menneskerettighetes aktivister og advokater på sin side. Israelske bosettere har lagt sin elsk på området som ligger flott til med utsikt over jeruslem, for å gjøre det til enda en del av sitt Eretz Israel. Hele østjerusalem er truet av israelske bosettere, områder som Silwan og Bustan og nå Sheihk Jarrah er under hardt press til å havne i bosetternes hender. Allerede bor det tohundre tusen ulovlige bosettere i øst jeruslem. Området i Silwan og Bustan mener israelske myndigheter at skal gjøres om til Davids By, og de driver heftige utgravninger der for å bevise sin tilknytning til stedet.

Som bosetterne selv sier er dette en del i et ledd av å skaffe seg stadig mer kontroll over området. http://chareidi.shemayisrael.com/archives5762/lechlecha/lshimon.htm. At det bor palestinere i området, at de kaster familier på gata og at det hele er ulovlig er ikke nevt.
Det har vært tilfeller der familier har solgt husene sine til stråmenn som har operert på vegne av israelske bosetter investorer. Familien kan altså oppleve å selge huset i god tro for så å se et stor israelsk flagg bli heist på hustaket dagen etter. Derimot skjer det langt ofere at familien blir kastet ut/presset ut av bosetterne som gjerne også er knesset medlemmer eller lign.
Husene kan også bli demolished fordi det hevdes at de ikke hadde byggetillatelse, som førvring er umulig å få, for så å gi tomten til en bosetter-gjeng slik at de kan bygge seg et hus. Bebrunnelsen for å hive familiene på gaten kan også være at huset har "stått tomt", og dermed kan bosetterne flytte rett inn. At det allerede bor en familie på tolv i huset er ikke så farlig.
Til og meg amerikanske officials har hevdet at dette er å gå for langt.

Dermed er ikke bare enda en fredsaktivist skadet i en fredelig demonstrasjon mot den israelske okkupasjonen. Når familien hans ville holde pressekonferanse for å fortelle om tilstanden til deres sønn, satte israelske myndigheter foten ned. Stedet de ville holde konferansen var en too hot-spot i israelske øyne, og pressekonferansen ble forhindret og senere flyttet. Så mye for Israel å kalle seg midtøstens eneste demoktrati.

Fra hustaket i Hebron

Når en kjører til Hebron kjører en forbi ikke mindre enn fem checkpunkter. Heldigvis er de ikke alltid bemannet og de få milene på bosetterveien går rimelig raskt for seg. På vei sørover mot Hebron ser en israelske utposter og bosettinger, militærtårn, landsbyer med deres olivenlunder og vinranker og flyktningleire.

Hebron er en storby sammenlignet med forholdene her i Beit Sahour og Bethlehem. Det er et kaos uten like, men riktignok et organisert kaos. Falafelselgere, klokkeselgere, kaffeselgere, bussjåfører og brødselgere prøver å få oppmerksomheten min. Jeg skiller meg forholdsvis godt fra mengden med det lyse håret og med en rar aksent på arabisken min. Men jeg gjør meg forstått og får forklart hvordan jeg skal finne ut av alle handlegatene og ned i gamlebyen. Jeg finner frem, det tar bare litt tid.

Det er gamlebyen de fleste ”turistene” til Hebron setter kursen for. Turister er misvisende, det finnes ingen strandpromenade, og hvertfall ingen barer. Til Hebron reiser en for å se okkupasjonen på sitt verste. På en måte hater jeg å reise dit men samtidig er det nødvendig for meg å se med egne øyne hvordan fakta på bakken ser ut.
Det snakkes høyt og lavt om ”en fredelig løsning” men det er ikke før en kommer til Hebron at en ser hvor langt unna virkeligheten det utsagnet er. Det virker utopisk.

Vi sitter på en kafè i gamlebyen og drikker nydelig kaffe. Vi snakker om været og om ingenting da vi ser åtte soldater på patrulje. Kameraten min får kaffen i vrangstrupen da de sikter på oss, ser seg rundt og til slutt går videre. Jeg har sett dette før, jeg ser soldater om ikke daglig men mange ganger i løpet av uka, - men jeg blir ikke skikkelig vant til å ha dem så nært innpå livet mitt. Med passet i lomma er jeg ”trygg” i slike situasjoner. Jeg blir ikke trakassert slik palestinerne blir. Jeg må ikke ta av meg skoene da jeg passerer metalldetektoren. Jeg blir behandlet mer eller mindre som et menneske.

Vi går innover i gamlebyen og nærmere oss Abraham moskeen. Butikkselgerne vil selge meg øreringer, kaffe og palestinaskjerf. ”Jeg skal se på det på tilbakeveien!” stotrer jeg frem på arabisk. Soldaten ved det første checkpunktet vil vite hvorfor jeg snakker arabisk, om jeg jobber her, - til slutt klarer han å lire av seg ”velkommen til Israel”. Jeg hiver etter pusten og biter tenna sammen for ikke å fortelle han akkurat hva jeg mener om han. Men jeg veit bedre enn å starte en hissig samtale med en nittenåring som akkurat har fått et gevær mellom hendene.

Hebron er kjent for Abraham moskeen der hans arvinger og han selv angivelig ligger begravet. Moskeen er delt i to, en jødisk og en muslimsk del. Etter at en høyre-ekstrem jødisk bosetter gikk amok med maskingeværet sitt under fredagsbønnen midt på nittitallet, har inngangen til Abraham moskeen vært strengt bevoktet. Tre metalldetektorer senere og jeg er inne i moskeen. Riktig nok måtte jeg gi fra meg lommespeilet mitt til den unge soldaten ved inngangen. Sikkerheten skal en aldri ta for lett på!


”Det blir bare vanskeligere og vanskeligere her” sier min venn. ”Bosetterne og soldatene beveger seg mer og mer inne i byen, inne på det som skal være vårt område”. Vi står på hustaket hans og ser ned over byen. I 1997 ble Hebron delt i to deler, en jødisk og en palestinsk. På papiret ser dette fint ut, men fakta på bakken er ganske annerledes. I virkeligheten kontrollerer det israelske militæret hele byen. Bosetterne som oppholder seg i byen ulovlig blir passet på av flere tusen soldater som oppholder seg her på permanent basis. Et av husene som høyre-ekstrene bosettere hadde okkupert ble før jul tømt, men bosetterne sverger på å komme tilbake. ”Det huset der lurer vi på om blir tatt over av bosettere, og det der borte. Ser du alle militær tårnene rundt byen, og ser du militærpostene?” Fra tanket ser vi hvordan to militærpatruljer på ulike steder stopper to palestinere og ber om id-kortene deres. Den ene av de to guttene er kanskje søtten-atten år og får gevær rettet mot seg.

Fra taket ser jeg også hvilke veier som er forbudte for palestinere, både å gå og å kjøre. Bare israelsk registrerte biler har adgang. Vi beveger oss ned i gatene og smugene for å komme nærmere innpå bosetternes områder. Det er ikke helt lov og vi må trå forsiktig. Siden stemningen i byen er spent trekker vi oss tilbake og setter kursen ut av gamlebyens smug og trange gater. På vei tilbake kjøper jeg et par øreringer men takker høflig nei til enda et palestinaskjerf.

Vi møter på EAPPI http://www.eappi.org/en/news-events/ea-reports/r/article/4566/living-literally-under-oc.html og TIPH http://www.tiph.org/en/About_TIPH. Ingen av de har noe særlig mandat bortsett fra å se og rapportere om det som skjer. Men kanskje det kan utgjøre en forskjell? Kanskje kan alle vi som ser dette med egne øyne også kunne gjøre en liten forskjell, nemlig gjennom å fortelle til så mange vi kan om hvilken urettferdighet vi har vært vitner til. ..Og tenke litt over at vi ser det og vi lar det fortsette.

Litt om Lisa og litt om å bli "stor".

Idag har jeg betalt første avdrag på studielånet mitt, - dog en smule for seint. Og i morra vil jeg følge inn i rekken av folk som sier de er "i midten av tjueåra". Altså begynner jeg å bli voksen, stor -- ellerno'. Siden min mentale alder fortsatt ikke helt har tatt igjen min faktiske alder tar jeg det egentlig ganske med ro. Jeg innser jo at jeg ikke er 19 år lengre.
Men som min kjære søster så fint sa det, " ...du bare er 4 år eldre enn meg! da kan du tenke på hvor ung jeg er (eller ikke, siden jeg fyller 20 om et halvt år) og ikke føle deg såå gammal. - dessuten er du jo fortsatt fin og stram i fisken! :p " Ah, Kaia du er verden søteste;)


Dessuten planlegges sommeren allerede, dvs at jeg må bli nødt til å reise fra Palestina. Haram! MEN, jeg planlegger å komme tilbake! Jeg ønsker meg et internship sånn at jeg kan komme tilbake så fort som mulig. Lære meg arabisk, spise mer shwarma, glo på ortodokse jøder, høre bønneropene i tide og utide, bli sprø av bosettinger og bosettere, prate med folk, drikke te og røyke vannpipe.

Siden sist har jeg hatt besøk av minLisa. Vi hadde en hæli uke på stranda i Dahab før vi reiste tilbake til Beit Sahour. Vi hadde leid et hus i utkanten i Dahab. Lasteplanet på en pickup fungerte som taxi til og fra stranda og strandpromedaen.
Det var moro! Litt mer eksotisk enn en kjip toyota carina hjemme, sah?
Ellers gjorde vi ekstremt lite. Var på stranda, leste bok, så på stjernene og snakket om verdensprobemer, spilte kort, spiste mat, glodde på vannet, badet, snorklet, tok en øl.
Også kalt "syden".

Nå har hun reist tilbake til snø-landet, meen vi planlegger hen. nes tilbakekomst til det hellige land til høsten :)

Settlement-hoppin'

Jeg aner ikke hvorfor jeg er så facinert av disse bosettingene på vestbredden..

Uansett,forrige dagen var jeg og en venn på bosetter-hopping (øy-hopping slik man kjenner det ifra grekenland) meeen denne gang på vestbredden. Forklaring følger..
Etter å ha vandret rundt på busstasjonen i jerusalem, bestemte vi oss for å ta den første bussen som gikk, klokken var 11.30, og det var en buss som skulle gå 11,35 - buss nr 161 - ok, buss 161 it is!

Vi gikk inn i bussen og skulle betale da bussjåføren spør hvor vi skal.. tja, ehm, bare på en liten rundtur. "..javel?" sier han, og gir oss tilbake veksel på 2x7 shekel for denne turen som skulle ta en drøy time. "Jøss, dette var jo billig, kommer ikke så lang for 7 shekel i israel til vanlig.." Aja.. Jeg begynner å ane ugler i mosen da jeg tenker over navnet på bussen, Kfar Etzion.
Gush Etzion er navnet på bosetterblokken (en klynge av bosettinger som huser tilsammen i underkant av 45000 bosettere) som omringer Bethlehem, og i min ufattelige visdom ante jeg at vi skulle på tur i den retingen.

Turen gikk ut av jerusalem, og plutselig var vi i Gilo. Gilo er en stor bosetting, av CNN referert til som "jødisk nabolag utenfor jerusalem" og er på størrelse med Hamar i befolkningstall.
Det var så rart, vi reiste ut av Jerusalem og mot kjente trakter i Bethelehm og så plutselig var vi inne i denne "byen" omringet av grønne parker, hvite murhus, fortau med prydbusker og lekeparker for barn.
Så gikk turen videre slik at vi kunne se over til et av de områdene vi plantet oliventrær bare noen uker siden, i al-walaja. Videre gikk turen langs muren og ut på vei nr 60 og sørover mot Hebron. På vei mot Neve Daniyel, den frøste bosettingen i denne rekken kjørte vi forbi Al-Khadr, også referert til som den beste plantedagen i forrige blogginnlegg. "Der!" hvisket jeg, "der plantet vi oliventrær for to uker siden, ... og de står fortsatt!" Omringet på alle kanter.

AH, jeg som har ønsket meg å reise på bosetter-omvisning såå lenge! Se denne galskapen med egne øyne, se hvordan det ser ut, se hvor alt vannet havner, se hvordan alt er.. Rett å slett å glo på folk.
Vi rakk også å se en bosetter med sin søte kone, byfødte baby og sitt maskingevær hendig plassert over skulderen. Soldater som tok sikte på noen palestinere som gikk langs veien... hva annet er nytt? Militærkjøretøy på alle kanter, de elektriske portene og vaktene som "passer på" inngangen til bosettingen. Religiøse bosettere som ikke tar øynene vekk fra den lille boken med hebraisk skrift og lepper som beveger seg ustoppelig i resitasjon, skolebarn på vei hjem fra skolen, en far med sin datter på armen.. Grunnen til at bussbilletten vår var så billig er fordi at den israelske staten subsidierer de som har lyst til å bosette seg på okkupert område.

Da var det nok, - nok galskap for denne gang.. det ble buss til checkpunktet, vi krysset checkpunktet, tok en taxi hjem - hjem.

Olivenplanting

Olivenplantingen 09 kom og gikk fryktelig fort!

I overkant av førti internasjonale var på plass i Beit Sahour for å plante oliventrær, besøke organisasjoner i området og å bli kjent med palestina.
Vi rakk i løpet av en liten uke å plante 1200 oliventrær på fem forkjellige åkre (fields).

Det var kjempe kjempe morsomt, slitsomt, frustrerende, varmt, kaldt, vindfullt, blodig alvor, utmattende, beroligende, lærerikt..

Mange av oss, inkludert meg selv har ikke lange erfaringen med å hakke i jorda og beskjære planter men det utrolig så fort en kommer inn i ting. Enkelte av de som var med hadde plantet trær før, enten det var i afghanistan, palestina, i sin egen hage eller i sør amerika. Uansett, vi hjalp hverandre som best vi kunne. Noen hakket i jorda, noen trimmet plantene, noen serverte kaffe og vann og andre sørget for å snakke pent med plantene.

I Jab'a plantet vi på to forkjsellige årke, på høyre og på venstre siden av bypass veien. Åkren på venstre siden av veien er klemt mellom veien og muren på den andre siden. Muren her består av et gjerde som er under utbygging og store deler ingenmannsland kalt "buffersone."

Litt ut i plantningen kom det en mann med en soldat på slep og resten av dagen ble vi overvåket av politi, soldater og interesserte bosettere. Etter en stud begynte vi å se en hyppigere trafikk av militære og politiet og til slutt hadde vi noen soldater på åkrene med oss. Da hadde de tatt en av kameratenes våres sitt id kort som "forsikring" på at vi ikke skulle gjøre noe de mente vi ikke burde gjøre. I klartekst ville de arrestere han dersom en av oss gjorde noe som de mente var ulovlig. Samtidig forklarte de oss at vi her gjorde noe ulovlig fordi området vi plantet oliventrær på var en "closed military area". Dersom vi fortsatte kunne vi bli arrestert.

Det hele endte med at vi ble overrakt en militærorder som sa at området var stengt i et døgn, helt tilfeldigvis den dagen vi plantet olivetrær. Vi fikk ti minutter på oss til å komme oss av området ellers ville de ødelegge plantene våre.

I al-Khadr plantet vi trær på terasser mellom en bypassvei og en utpost og med utsikt til en av områdets største bosettinger, Efrat.

Det er noe spesielt med å plante oliventrær mellom en utpost, en bypass vei og en av områdets største bosettinger. Plantedagen i Al-Khadr går inn i historien som den morsomste plantedagen. Her ble vi møtt av en hel gjeng folk på området som skulle hjelpe oss, det var familie og venner av bonden som hadde tatt seg fri for å lære utlendignene (andjabiyat) å plante trær. Etter noen timer gikk plantingen over i tedrikking og depkedansing.

Depke er den palestinske folkedansen. Det er kjempe moro og ganske slitsomt siden jeg ikke kan det. Rytme er et stikkord, har en ikke rytme kan en glemme å prøve seg. Mange er så flinke så flinke til å danse. Det er så utrolig flott! Vi tror vi danser i norge, men dette er noe helt annet. Dette er dans !

A great big thanks to nune for coming to palestine for oliveplanting. Jeeee!

---

Noen dager etter at vi hadde plantet ferdig og de fleste av deltagerne hadde reist hjem fikk vi nyheten om at israelske myndigheter hadde rykket opp 100 av oliventrærne vi plantet i Jab'a. Bonden hadde funnet et brev under en sten på landet sitt om at landområdene hans var i ferd med å bli konfiskert. Han har skjøtet på landet og det var stemplet av engelske myndigheter hvilket viser at landet har vært i hans eie siden før 1948.

Evakuering / flytting av bosettere til ny bosetning.

Ehud Barak har nå gitt grønt lys til en ny bosetting på vestbredden. Den skal etter planen ligge mellom Jerusalem og Ramallah og "øst for seperasjonsgjerdet". Grunnen til dette er fordi utposten Migron skal fjernes og evakueres. Det planlegges i første omgang 50 boeneheter i den nye bosettingen, og med et mål om å nå 1400 til slutt. I Migron er det nå 250 boeneheter fordelt på 45 familier som gjør det til den største utposten på vestbredden.
I utgangspunktet skulle bosetterne fra Migron flyttes til en annen bosetting i området (Adam), men nå er disse planene gjort om på og bosetterne fra Migron får sin egen lille by. Mange i bosettingen motsetter seg flyttingen og hevder det går i mot toraen samt deres moralske rett til området, - men nå ser de ut til at de må flytte alikevel.
Vi har tidligere sett eksempler på evakuering av bosettinger, eksempelvis i Hebron like før jul. Der sverger bosetterne å komme tilbake..

Å flytte bosetterne fra en ulovlig utpost for så å bygge en ny ulovlig bosetting legetimerer deres rett til å bygge og bo på vestbredden. Videre gir det signaler om at det å starte en utpost ikke er så kontroversielt og det selv om regjeringen hevder de har stoppet å støtte de med økonomiske midler, strøm og vann. Etter planen skulle alle utposter evakueres og det en skulle fryse byggingen av nye bosettinger. Da er hele poenget med å evakuere utposter borte,- en flytter bare problemet, skyver det under teppet og kaller det "evakuering".

På meningsmålingene fosser Yisrael Beteinu frem på meningsmålingene nå en uke før valget. I forhold til disse folka er Ehud Barak nærmest å regne som palestinavenn.

http://www.haaretz.com/hasen/spages/1061358.html
http://www.jpost.com/servlet/Satellite?cid=1218446176352&pagename=JPost%2FJPArticle%2FShowFull

Regler i krig og menneskerettigheter.

På fredag har jeg eksamen i folkerett. Eksamen foregår i Tel Aviv, Israel.
l løpet av julen og til nå har jeg lest om krigens folkerett og menneskerettigheter.
Jeg har lest om hva som er lov og ikke lov i krig.
Eksempelvis er det ulovlig å bruke hvitt fosfor i befolkede områder. Videre at en okkupant skal sørge for befolkningen på territoriet den okkuperer og at en okkupant ikke har lov til å flytte sin egen befolkning til området den okkuperer. Det er lov å yte motstand mot okkupasjonens styrker.
Det er ulovlig å bruke sivile som skjold i krigføring.
Bøkene mine sier at sivile skal beskyttes i krigstid, at en må ta forholdsmessige hensyn i krigføringen; og at en moske, sykehus eller skoler ikke er lovlige angrepsmål, ei heller sivile for den saks skyld.
Det er ikke lov å åpne ild mot sanitetspersonell. Krigsfanger har rett på beskyttelse og pleie. Dersom en fengsles skal en vite hva en er angklaget for. Dersom en ikke har ratifisert konvensjonen er en fortsatt budet av sedvaneretten.

En hver har rett til liv. Det er ikke lov å diskriminere.

To ting på morraskvisten;

* Høyesterett har omgjort bestemmelsen om at de to arabiske partiene Balad og United Arab List - Ta'al, skal få delta i valget 10 februar.

* Mabrook Barak Obama som nyinsatt president.

Da er det kanskje lys i tunellen alikevel! God morgen;)

Gaza III

I helgen var jeg Jerusalem. Der drikker mann sin espresso, leser avisen og titter på sko (det siste i mitt tilfelle hvertfall) og har er mer eller mindre normalt liv. I avisen leser en om krigen som raser, bestiller en ny kaffe og titter ut vinduet på folk som går forbi.
Det er rart å sitte på en amerikansk kaffebar og lese om det som skjer på Gaza, når livet ser ut til å gå så normalt for seg i Jerusalem. Og det er bare et par timer unna. Jeg skjønner det ikke.

Interessant er det også å se på ulikhetene i mediavinklingen mellom de to avisene Haaretz og Jerusalem post. Haaretz er "the lesser of two evils" mens The Post som den går under, heller mot høyre. I Haaretz er hamas omtalt som "militante" mens i the post beskriver dem som " (islamistiske) terrorister". Leserinnleggende varierer også de to avisene i mellom. Forrige dagen leste jeg dette innlegget i the post, og jeg fikk det også tilsent fra Women in Green:


Rebuild Gush Katif By Michael Freund‏

" With Israeli forces back in Gaza, now is the time to right the historical wrong of Ariel Sharon's 2005 Disengagement plan and to reconstitute the exiled Jewish communities of Gush Katif (jødiske bosettinger på Gaza). Israel's leaders speak of teaching Hamas a lesson in the current military campaign. But here is one message we should make sure the jihadists learn - to put it simply: The more you try to kill us, the more we will rebuild. For every Palestinian act of destruction, Israel will undertake an act of reconstruction. For every rocket that has been fired against us, let another Jew return to Gaza to rebuild. As I argue in the column below from the Jerusalem Post, that is the best possible Jewish and Zionist response."
Michael Freud



Dette er også interessant lesning;

INNOCENT GAZA CIVILIANS by Steven Plaut

Are Gaza civilians really innocent? Let us bear in mind that the yearsof rocket savagery by the Hamas were a direct result of the vast majorityof the residents of the Gaza Strip voting for the Hamas in the elections,such as they were, that were held there.The vast majority of Gazans brought the Hamas into power with theirvotes. Those same people, and they are the vast majority, are notinnocent. Those who did NOT vote for the Hamas voted for other terroristgroups, like the various wings of the Fat'h. Basically no one in Gazavoted against terrorism.Democracy is not just majority vote decision making but it is alsoholding that same majority accountable for how it votes and for theconsequences of their votes. People who votefor terrorism are legitimate targets for Israeli arms and bombs. And since virtually all Gazans voted for terrorism, at least those abovevoting age did, let's stop all the silly talk about them being "innocentcivilian bystanders."
That is not a call to bomb civilians. It IS a call to ignore the factthat civilians might get hurt in Gaza when Israel bombs armed terrorists.German and Japanese civilians got hurt when the Allies bombed Nazi Germanyand Imperialist Japan. Gazan civilians are no more innocent than werethose German and Japanese civilians.People who do not like it when Gazan civilians get hurt should not support Palestinian terrorism and savagery and aggression. Israel's officialpolicy should be: Hide a Hamas terrorist in your building and die.

----


Venstresiden i israel taper, og krigen gir økt grobunn for folk som deler sine meninger men disse to overnevnte karene. De fleste i Israel mener at krigen er nødvendig, men mange er ikke så ekstreme som disse to. Det finnes organisasjoner, grupper og enkeltmennesker som er imot krigen, - klart det gjør det, men de er desverre i mindretall.
I avisen er det annonser på annonser med opprop om å støtte beboerne i sør og ulike måter en kan sende sin støtte til soldatene som sloss for å bevare freden for israel. Gush Shalom derimot oppfordret til å "end the siege on gaza" http://zope.gush-shalom.org/index_en.html.


Jeg lurer på om denne krigen kommer til å splitte det israelske samfunnet enda mer. Det er delt nok fra før, men dette må jo skape enda større splittelse og konflikt mellom høyre og venstre siden.

Enten er du imot krigen eller så er du for, enten er du med oss eller så er du mot oss.
Polariseringen i samfunnet vil øke, og med det kommende valget om bare et par uker blir det utrolig spennende å se hvor stor oppslutning de største pådriverne for krigen får. Jeg tipper de vinner valget 10 ferbruar.

Forresten så har et parti med arabiske israelere (palestinere) blitt utestengt fra valget, - snakk om demokrati.

Gaza II

Fornekter humanitær katastrofe.
Tzipni Livni og Mark Regev m/familie står rett opp og ned og ljuger verdenssamfunnet opp i ansiktet når de sier at det ikke er var og er en humanitær katastrofe på Gaza. Jeg lurer på om de selv tror det de sier. Utenfor grensene til Gaza står det konvoier med lastebiler med forsyninger som befolkningen så sårt trenger men de slippes ikke inn.
Livni og Regev kan selv ta seg en tur til Gaza.
Dersom mangel på strøm, mat, vann, medisiner, klær, husly, pressefrihet og bevegelsesfrihet ikke kvalifiserer til humanitær krise så er det fint hvis noen forteller meg hva som da gjør det. En million mennesker er uten strøm og 700 000 uten vann.
Åja, jeg glemte å si at det var krig og.


Gaza sett fra vestbredden.
På vestbredden ser vi daglige demonstrasjoner mot massakren på Gaza. Folk er fortvilet, oppgitt, hjelpesløse og sinte. Jule og nyttårsfeiringene ble avlyst og de sorte sørgeflaggene vaier sammen med det palestinske flagget. Frustrasjonen brer seg og det blir ikke bedre når verdenssamfunnet sitter med hendene i fanget og ser på at mennesker mister livet. Mange føler også at palestinske myndigheter og deres arabiske naboer ikke gjør noe for å hjelpe. "Det er et spill for galleriet, snakk hjelper ikke, - det må handling til!" Mange har venner og familie som er fanget på Gaza, og folk frykter for livet til sine kjære. Fakkeltog og fredlige demonstrasjoner hjelper lite når folk ser at dødstallene stiger og at Israel blir stadig mindre ”kirurgiske” i sine angrep.


Jus in bello.
Dagene før angrepet ble en FN skole gjort om til provisorisk flyktningeleir, nå er den bombet og flere barn har mistet livet. Skolen med sitt FN symbol skulle være et sted folk kunne søke tilflukt når hjemmene deres var ødelagt eller det rett og slett var for farlig for de å oppholde seg hjemme. Røde kors og Røde halvmåne ambulansene kommer ikke til de syke/sårede fordi det er harde kamper og fordi Israelske soldater skyter etter ambulansene.

Og så ble skolen bombet. Sykehus er bombet. Moskeer er bombet. Flyktningeleire er bombet.

Israel bryter alle lover som finnes og storebror USA har gitt de all verdens tid til å gjøre det.
Nå ryktes det at Israel bruker fosfor, uran og klaseåpen. Fosfor og uran er forbudt og det samme er klasevåpen. Alt strider i mot folkeretten men det skjer ikke noe som helst for å forhindre massakren som foregår på Gaza. Bolighus, sykehus, ambulanser, moskeer og kirker er ikke militære mål og folkeretten krever at slike bygninger skånes. Det samme gjelder for sivilbefolkningen, but who cares ?


Og hvor er fordømmelsen av Israel?
Gratulerer også til Sikkerhetsrådet som ikke klarte å bli enige om å fordømme massakren, igjen takk til USA. Videre jobber nå den israelske lobbyen på spreng for å hindre at sikkerhetsrådet igjen samles for å prøve å komme til enighet. Sikkerhetsrådet skal etter planen møtes idag, og både vår egen Gahr Støre og palestinernes Abbas (Abu Mazen) skal være der. Men hva hjelper det om verdens ledere samles i New York når det i skrivende stund er 575 palestinere og 5 israelske soldater som har mistet livet.

Shimon Peres sa idag at Israel ikke lenger bryr seg om sitt omdømme etter at en EU delegasjon hadde fordømt det uforholdsmessige angrepet på Gaza og bedt om våpenhvile. Det er reist kritiske røster både hjemme i Norge og ellers i verden, men enda venter vi på å se the Big Boys brette opp ermene og si at nok er nok! Mr Obama har enda ikke tatt bladet fra munnen men jeg tipper han følger i sin forgjengers fotspor og lar Israel fortsette krigsmaskinen. Siv Jensen derimot er klar i sin tale og skal holde appell for Israel.


Sensur.
Internasjonal media kommer ikke inn på Gaza. Media kommer ikke inn og palestinere kommer ikke ut. Israel jobber hardt for å få frem "den virkelige sannheten" av det som foregår på Gaza; Hvordan de palestinske terroristene bruker mennesker som levende skjold, gjemmer seg på sykehus og hindrer nødhjelp i å komme frem. Men jeg tror ikke verden lar seg føre bak lyset, -ikke nå. Jeg vet ikke hvordan en ìkke kan få med seg det som skjer; det er bare å skru på en tv eller en radio, en trenger ikke åpne en avis en gang fordi bildene på forsidene taler for seg selv.
Maan Newsagency og Aj-Jazeera English har reportere på Gaza. De er flinke og de risikerer livene sine for at vi og verden skal få vite sannheten.

Israelsk høyesterett har erklært at et knippe utenlandske media skal få komme inn så fort Eretz crossing nord på Gazastripen er åpen. Men grensene forblir stengt så ingen journalister, ingen mat eller medisiner. Journalistenen ved grensen tripper for å få komme inn og blir mer og mer kritiske til at de ikke slipper inn i krigssonen. Dersom Israel selv mener de ikke har noe å skjule så er det ingen ting i veien for at de ikke skal få slippe journalister inn i området. Talsmenn for israelske myndigheter forklarer forbudet blant annet med "sikkerhetsmessige forhold".

Israelske angrep har også vært rettet mot Al-Aqsa TV som er Hamas' nyhetsbyrå.
Propagandakrigen raser videre på internett med blant annen egen You Tube kanal for IDF, utallige opprop, apeller, facebook grupper, myspace, blogger osv. Jeg og helt sikkert dere og har innboksen full av email om og fra Gaza. Forrige dagen hørte jeg om noen som hadde hacket seg inn på en ikke helt objektiv israelsk internettside og postet bilder av ofre fra Gaza.

De norske legene gjør forøvrig en fantastisk jobb, som leger og som presse - de er folkehelter. Eller, nei.. De er mennesker, akkurat som deg og meg. Akkurat som barna i Gaza og akkurat som soldatene som tar livet av de.

Gaza

En gang hadde jeg en drøm om at jeg ble bombet av helikoptere. Jeg var så redd så redd.
Når jeg tenker tilbake på den drømmen kan jeg fortsatt kjenne frykten i kroppen.

Men, tenk å være på Gaza nå
-tenk å sitte i huset ditt med familien din rundt deg og vite at du ikke kan gjøre noe som helst for å beskytte de mot rakettene som hamrer ned rundt deg. Eneste du kan gjøre er å holde ungene dine tett inntil kroppen og be til høyere makter om at dere får lov til å leve.

Tenk å ikke ha mat til å mette familien din fordi du er stengt inne i et fengsel og de som styrer grensene ikke vil slippe inn mat eller forsyninger.

Tenk at barnet ditt blir skadet i ett av de utallige bombeangrepene og du løper som en gal med den skrikende ungen til sykehuset for så å bare realisere at sykehuset enten er fullt eller er ødelagt av en av bombene som vi har sett den siste uken.

Tenk å ikke ha strøm, gass til å lage mat, bensin eller medisiner.

Tenk å legge seg om natten og vite at du kanskje ikke våkner opp neste dag, eller enda værre, at du våkner neste morgen og må grave restene av familien din ut av det som er igjen av huset ditt.

Tenk å være lege eller sykepleier i et av de sykehusene som fortsatt står, for så å måtte behandle de som kommer inn uten medisiner, uten utstyr. Alt du har er deg selv og hendene dine.



Mange mennesker har mistet hele familien sin i Israels angrep den siste uken, og enda fler skal det bli. En mann mistet sine fire døtre, en annen sin familie på 18. Israel sier de skal ta ut Hamas, men de som lider er de sivlie. Barna ikke minst. Hvis en er så heldig å komme ut av denne katastrofen i live, gud veit hva slags traumer en vil lide ha.



Det er kaldt i Palestina nå og husene er ikke laget for å være varme slik jeg kjenner de hjemmefra. I det siste har strømmen gått mer eller mindre hver kveld og vi får ikke varmet opp leiligheten skikkelig. Mange har ikke vann og som regel ikke varmt vann heller.
Men vi får i det minste strømmen igjen, vannet igjen, mat får vi i butikkene, og vi har tak over hodet og vi slipper å bekymre oss for det som skjer bare noen mil unna oss.

6 mil fra her jeg sitter bomber Israel Gaza tilbake til steinalderen uten å ta hensyn til den halvannan millionen mennesker som bor der. Det er omtrent like langt som fra Hamar til Gardermoen, som fra Oslo til Moss. Det er så langt unna men samtidig så nært. Nært blir det også når jeg sitter ovenfor venner av meg som har familie og venner på Gaza. Nært blir det når jeg ser hvordan palestinerne til de grader preges av det som skjer. Nært blir det når jeg veit at det er så mange som har det så vondt så vondt.

Israel har også for sikkerhets skyld også lagt restriksjoner på bevegelsesfriheten på vestbredden. Og likeledes skulle inge palestinere slippe inn i Israel fra vestbredden fra og med i går og 48 timer fremover.
http://www.maannews.net/en/index.php?opr=ShowDetails&ID=34485
I går var jeg i Jerusalem, og de slapp Palestinere igjennom, men noen ble også sent tilbake uten å få lov til å slippe igjennom. Og vi satt sikkert en halvtime på checkpunktet (21 bussen).
Når jeg da kom til Jerusalem var det flere soldater og politi i gamlebyen enn det var vanlige dødelige mennesker slik som meg. Utenfor inngangen til Damaskusporten stod det horder av politi og soldater. Tidligere på dagen hadde de bestemt at menn under 50 ikke fikk komme inn til fredagsbønnen i Al-aqsa moskeen. Dermed ble det arrangert bønn i gaten like nedenfor Hotel Jerusalem. Det var heller ikke lov å samle seg i grupper, dvs at det ikke var lov å demonstrere. Alt som ble staret ble kneblet av israelske styrker før det fikk starte. Alikevel var det opprør mellom ungdom og israelske styrker i Jerusalem. Rart med det..

Her på vestbredden har det vært utallige demonstrasjoner og markeringer de siste dagene. Men de blir hindret av både palestinske politi og israelske soldater.. Ingen av partene vil at de skal bli for store og komme ut av kontroll. Ei heller er det lov å rope slagord til fordel for Hamas.

Så sitter vi her da, så nærme men uten mulighet til å gjøre noe som helst. Jeg har det etter forholdene bra, men det er så fryktelig trist å se at det skjer.

Mer besøk hjemmefra = kos

Jonas og jeg hang litt rundt i Betlehemsområdet og i Jerusalem. For Jonas var det veldig spesielt å endelig se muren, checkpointet og alt som jeg har snakket så mye om...

Her er noen av gavene i Prinsessekalenderen som han hadde med til meg, - så fiiiin:D

---

Vi hentet mamma og pappa på flyplassen forrige uke. Vi hadde kjøpt finfin ballelong og alt;) Deretter fant vi en bil hos Hertz og satte kursen nordover mot Tiberias i Galilea.

Forrige gang vi tok denne turen (Påsken 08) kjørte vi oss vill, og hebraiske veiskilter hjalp oss pent lite. Denne gangen planla vi at det hvertfall ikke skulle skje, - men gjett hvem som nok en gang kjørte seg vill et sted mellom Tel aviv og Cæsaria?

- Hvor i all verden er vi nå ?

- Her ?!

- Men hvor er "her"?

- Står jo på skiltet da.. på heberaisk..?

Altså, bilkjøring i Israel med eller uten kart byr på utfordringer. Meen, etter å ha rotet mye rundt tok Jonas over som kartleser, hvilket det viste seg at han var veldig god på og vi fant til slutt hotellet vårt i Tiberias. De to neste dagene brukte vi på henge rundt; Nazaret, Golan, Genesaretsjøen og israelske minnesmerker..

Vi lurte litt på å bruke den siste dagen til å reise sørover mot Gaza, men siden det stadigvekk ble avfyrt raketter fra Gaza og noen i reisefølget følte seg heller usikre på et slikt sted så droppet vi det. Og ja, jeg må skrive litt, bare litt om Gaza.

I går tillot Israel store konvoier med matvarer ol. passere inn til Gaza, og i Israelske media ble det spekulert i om det var fordi et større angrep var under planlegging. Det fikk de desverre rett i og i skrivende øyeblikk, tredje juledag, så skytes det fra F-16 fly. Det meldes om mange hundre dødsfall allerede. Snakk om "julefred" over et hellige land. Forøvrig var det omlag 700 palestinere på Gaza som hadde søkt om å få komme til Betlehem i anledning julen, under halvparten fikk innvilget ønskene sine. Og det disse menneskene kommer tilbake til er et Gaza under flyangrep av Israel. Som Olmert selv sa det, "We (Israel) are stronger than them (Hamas)". Han har så rett. Jeg leser i folkerettsboka mi om dagen om proposjonalitet under krigføring, - f-16 fly mot en allerede svekket og utsultet befolkning på Gaza er ikke proposjonalt.

Uansett, tilbake til hyggeligere ting; vi hadde noen veldig fine dager oppe i nord.
Litt absurd å være i Golan og se over til dagens Syria mens vi kjører forbi "bomb shelters" en kan krype inn i dersom bombene regner over en. Heller ikke var det noen "grense" mot Syria, bare "closed military area" og ingenmannsland kontrollert av FN.

På vei hjem havnet vi rett bak en lastebil som hadde veltet midt i veien, og vi og de andre menneskene på veien måtte finne oss i å vente..

På vei hjem gjennom vestbreddenså vi mange utposter og bosettinger slik som disse. (Ariel, Migdalim, Rimonim, Taibe, Ma'aleh Mikhmas, Mitzpeh Danny, Kfar Adumin, Mitzpeh Jerico for bare å nevne noen..)

----

Den berømte solnedgangen fra den enda mer berømte takterassen <3>