Fra hustaket i Hebron

Når en kjører til Hebron kjører en forbi ikke mindre enn fem checkpunkter. Heldigvis er de ikke alltid bemannet og de få milene på bosetterveien går rimelig raskt for seg. På vei sørover mot Hebron ser en israelske utposter og bosettinger, militærtårn, landsbyer med deres olivenlunder og vinranker og flyktningleire.

Hebron er en storby sammenlignet med forholdene her i Beit Sahour og Bethlehem. Det er et kaos uten like, men riktignok et organisert kaos. Falafelselgere, klokkeselgere, kaffeselgere, bussjåfører og brødselgere prøver å få oppmerksomheten min. Jeg skiller meg forholdsvis godt fra mengden med det lyse håret og med en rar aksent på arabisken min. Men jeg gjør meg forstått og får forklart hvordan jeg skal finne ut av alle handlegatene og ned i gamlebyen. Jeg finner frem, det tar bare litt tid.

Det er gamlebyen de fleste ”turistene” til Hebron setter kursen for. Turister er misvisende, det finnes ingen strandpromenade, og hvertfall ingen barer. Til Hebron reiser en for å se okkupasjonen på sitt verste. På en måte hater jeg å reise dit men samtidig er det nødvendig for meg å se med egne øyne hvordan fakta på bakken ser ut.
Det snakkes høyt og lavt om ”en fredelig løsning” men det er ikke før en kommer til Hebron at en ser hvor langt unna virkeligheten det utsagnet er. Det virker utopisk.

Vi sitter på en kafè i gamlebyen og drikker nydelig kaffe. Vi snakker om været og om ingenting da vi ser åtte soldater på patrulje. Kameraten min får kaffen i vrangstrupen da de sikter på oss, ser seg rundt og til slutt går videre. Jeg har sett dette før, jeg ser soldater om ikke daglig men mange ganger i løpet av uka, - men jeg blir ikke skikkelig vant til å ha dem så nært innpå livet mitt. Med passet i lomma er jeg ”trygg” i slike situasjoner. Jeg blir ikke trakassert slik palestinerne blir. Jeg må ikke ta av meg skoene da jeg passerer metalldetektoren. Jeg blir behandlet mer eller mindre som et menneske.

Vi går innover i gamlebyen og nærmere oss Abraham moskeen. Butikkselgerne vil selge meg øreringer, kaffe og palestinaskjerf. ”Jeg skal se på det på tilbakeveien!” stotrer jeg frem på arabisk. Soldaten ved det første checkpunktet vil vite hvorfor jeg snakker arabisk, om jeg jobber her, - til slutt klarer han å lire av seg ”velkommen til Israel”. Jeg hiver etter pusten og biter tenna sammen for ikke å fortelle han akkurat hva jeg mener om han. Men jeg veit bedre enn å starte en hissig samtale med en nittenåring som akkurat har fått et gevær mellom hendene.

Hebron er kjent for Abraham moskeen der hans arvinger og han selv angivelig ligger begravet. Moskeen er delt i to, en jødisk og en muslimsk del. Etter at en høyre-ekstrem jødisk bosetter gikk amok med maskingeværet sitt under fredagsbønnen midt på nittitallet, har inngangen til Abraham moskeen vært strengt bevoktet. Tre metalldetektorer senere og jeg er inne i moskeen. Riktig nok måtte jeg gi fra meg lommespeilet mitt til den unge soldaten ved inngangen. Sikkerheten skal en aldri ta for lett på!


”Det blir bare vanskeligere og vanskeligere her” sier min venn. ”Bosetterne og soldatene beveger seg mer og mer inne i byen, inne på det som skal være vårt område”. Vi står på hustaket hans og ser ned over byen. I 1997 ble Hebron delt i to deler, en jødisk og en palestinsk. På papiret ser dette fint ut, men fakta på bakken er ganske annerledes. I virkeligheten kontrollerer det israelske militæret hele byen. Bosetterne som oppholder seg i byen ulovlig blir passet på av flere tusen soldater som oppholder seg her på permanent basis. Et av husene som høyre-ekstrene bosettere hadde okkupert ble før jul tømt, men bosetterne sverger på å komme tilbake. ”Det huset der lurer vi på om blir tatt over av bosettere, og det der borte. Ser du alle militær tårnene rundt byen, og ser du militærpostene?” Fra tanket ser vi hvordan to militærpatruljer på ulike steder stopper to palestinere og ber om id-kortene deres. Den ene av de to guttene er kanskje søtten-atten år og får gevær rettet mot seg.

Fra taket ser jeg også hvilke veier som er forbudte for palestinere, både å gå og å kjøre. Bare israelsk registrerte biler har adgang. Vi beveger oss ned i gatene og smugene for å komme nærmere innpå bosetternes områder. Det er ikke helt lov og vi må trå forsiktig. Siden stemningen i byen er spent trekker vi oss tilbake og setter kursen ut av gamlebyens smug og trange gater. På vei tilbake kjøper jeg et par øreringer men takker høflig nei til enda et palestinaskjerf.

Vi møter på EAPPI http://www.eappi.org/en/news-events/ea-reports/r/article/4566/living-literally-under-oc.html og TIPH http://www.tiph.org/en/About_TIPH. Ingen av de har noe særlig mandat bortsett fra å se og rapportere om det som skjer. Men kanskje det kan utgjøre en forskjell? Kanskje kan alle vi som ser dette med egne øyne også kunne gjøre en liten forskjell, nemlig gjennom å fortelle til så mange vi kan om hvilken urettferdighet vi har vært vitner til. ..Og tenke litt over at vi ser det og vi lar det fortsette.