søndag 19. april 2009

Demonstrasjoner i Nil'in og Bil'in.

På fredag ble en palestiner drept i Nil'in. Han ble truffet på kloss hold av en tåregassbeholder skutt fra det israelske militæret. Mannen stod omlag 20 meter fra gjerdet (det som skal bli mur) og fikk tåregassbeholderen i brystet. Mannen døde og begravelsen var etter formiddagsbønnen på lørdag. Han var 30 år og meldem i den populære komiteen mot muren i landsbyen. I hånda hadde han det palestinske flagget.


Den samme fredagen var jeg i Nil'in. Vi gikk først en tur rund i landsbyen for vi gikk tilbake og drakk te hos en kamerat. Da fredagsbønnen var over braket helvete løs. Vi stod på taket og så utover den flotte utsikten, - vi kunne se skylinen i Tel Aviv og når vi snudde oss rundt så vi en håndfull soldater som siktet på oss. Plutselig fyker det forbi tåregassbeholdere og de treffer huset ved siden av. Og det er noe som skurrer, - hvorfor sikter de på en gjeng sivile som drikker te på en terrasse? Er det ikke "motstanden" de vil slå ned på?
Uansett, vi beveger oss ned i gaten og bort mot torget. Vi søker ly ved en mur som går langs veien, men muren dekker oss ikke hele veien til torget, så for korte perioder må vi løpe for livet og dukke. Tåregassbeholderne flyr veggimellom og spretter mot veggen på motsatt side av veien. En av oss er veldig veldig nære ved å treffe en av oss.
Militæret kommer inn i landsbyen og vi må løpe unna tåregass og gummi(?) kuler. Jeg gjemmer meg inne i en garasje og garasjen blir fylt med tåregass, - det svir i øynene.. blaaah

Disse nye tåregassbeholderne er ikke bare skadelige i den forstand at dersom du står nære nok, eller vinden bærer tåregassen med seg, at du har store pusteproblemer og øyne og nese renner i lang lang tid, men, - de kommer i så stor fart at en kan bli drept dersom den treffer deg. De vanlige tåregassbeholderne som går opp i luften og ned, i en fin bue.. de er i det minste lette å se hvor lander. Med disse nye er helt umulige. Og det er skummelt.


Skummelt er bare fornavnet. Men jeg mener alikevel det er viktig å se denne siden av okkupasjonen. Livet i Beit Sahour er forholdsvis normalt i forhold til det jeg kjenner fra før. Andre steder på vestbredden er det helt annerledes, og jeg syns jeg må se det og. Selv om det er litt på kanten.


Litt tåregass lever en alltids med, men når det hagler gummikuler rundt ørene på deg.. ja, da ønsker du at du hadde et sted å gjemme deg. Bak en mur, bak en bygning, inni en garasje, i et skur.

Vi får høre at militæret har trukket seg tilbake og vi beveger oss opp på en høyde i landsbuyen der soldatene avfyrte skudd på oss for bare en drøy time siden. Plutselig er vi "fanget" mellom steinkastende palestinsk ungdom og det israelske militæret, en særs lite heldig situasjon. Mer tåregass, mer jakt etter et sikkert sted å gjemme seg. Mer frykt.
Heldigivis har en kamerat forbarmet seg over oss, og vi kommer oss unna og tilbake til huset der vi først drakk te. Utslitte sitter vi en gjeng på ti stykker i sofaen og snakker om dagens opplevelser.

Det er ikke en dagligdags opplevelse. Jeg kan og skal reise hjem til trygge omgivelser, vekk fra soldater, mur, okkupasjon, undertrykkelse.. men for folk som bor i områder som Nil'in, Bil'in, Jayyous, you name it,- dette er hva de må gjennomgå. Mange velger å holde seg borte fra de faktiske demostrasjonene, men demonstrasjonene har bred støtte i befolkningen. Å gå hjem fra moskeen på fredagsbønnen og måtte tenkte på hvor soldatene står, og om de kommer til å skyte på deg.. det er ikke normalt, ikke noe av dette er normalt. Her er det normalt at gutter i sin beste alder kaster stein etter soldatene. Soldatene med sine pansrede kjøretøy og skuddsikre vester burde ikke frykte steiner. Men steinene kommer fort, disse gutta har brukt hele livet på å kaste stein mot okkupasjonen. Flere forteller om sin bror som ble skutt i kneet, en i hånda, slik fortsetter det. Det er vanlig at folk har familie og venner i fengsel, at familie og venner har måtte bøte med livet for okkupasjonen.
Normalt er relativt.

onsdag 15. april 2009

It's fun to stay at the YMCA



Idag var YMCA dag paa YMCA. Tro det eller ei, de spilte den beromte ymca-sangen, etterfulgt av depke dansing. hehe.

Og ja, its fun to stay at the YMCA, its fun to stay at the YMCA !

tirsdag 14. april 2009

To smaa uker igjen, shitmaan

Aja, naa innser jeg at jeg snart skal hjem, - men egentlig syns jeg det er greit. Jeg vet jeg skal tilbake og jeg vet det ikke er det siste jeg ser av Palestina. Det blir noen hektiske uker fremover, og jeg vet at det blir enda mer hektisk naar jeg kommer til norge. Planer er lagt for sommeren og jeg haaper aa kunne legge noen planer for hosten ogsaa ganske snart.

I helgen var jeg og Liam paa roadtrip i Golan. Vi suste rundt i en liten bil som slet paa de verste oppoverbakkene men som aldri kastet inn haankledet slik at vi kom oss trygt hjem til beit sahour sondagskvelden.

Jerusalem - Erez (grensen til gaza) - Tiberias - Qatzrin - Kafr Kanna - Rosh Haniqra - Hjem

Vi reiste til Erez, nordlige grensen til Gaza, - stengt. Nord i Israel til grensen mot Syria, ogsaa stengt, grensen mot Libanon, - stengt og til slutt da vi provde aa kjore inn paa vestbredden (ved Jenin) paa en vei som paa kartet virket helt uproblematisk, men vi fikk beskjed av israelske soldatene at den veien, tro det eller ei, var stengt. OK.

Forovrig sykt aa see muren rundt Gaza. Og royk kom opp fra bak muren. Muren ser man ogsaa der man suser paa motorveien i israel der vi kjorer forbi Tuklarem og Qalkilia. Jeg trodde ikke mine egene oyne, muren slik jeg kjenner den her, var tydelig og klar fra en av de storste motorveien i israel. Hva sier turistguidene dersom en stakkars turist spor hvorfor det er mur langs store deler av strekningen...?

Det var kjekt aa ha bil igjen, gleder meg til aa komme hjem aa gjore Hamars gater utrygge i min elsksede punto, - jee! Men ja, jeg gleder meg til aa komme hjem! Sees snart!

tirsdag 7. april 2009

I det siste har jeg hatt besøk hjemmefra; Mamma-Lisa-Fredrik-Ane. Her er et utvalg godbiter;








































tirsdag 31. mars 2009

Anti-semittisme i Norge

Igår satt Ane og jeg i vinduet på en av de utallige kaffebarene i Jerualem. Vi hadde hver vår kaffe og avis. Vi kikket på folk, kommenterte hårlokker og så ut i luften. Jeg satt med Jerusalem Post foran meg. Da dukker det opp en flott artikkel; Norway: increased anti-semittism has local Jews ancious.

Gjennom hele artikkelen går det frem at norge med den intellektuelle elite og media og ingen ringere enn Fru Halvorsen i spissen er et foregangsland for jødehat og anti israelske holdninger. Jaja, en ting er å si at den generelle opinionen i norge er skeptiske til overgrepene mot palestinerne, noe annet er å si at vi er en nasjon med jødehatere. Her må man sortere litt. Israel er en stat av og for jøder, det fjerner ikke det faktum at det eksisterer en stadig økende minoritet (nå 20%) med arab-israeli som ikke er jøder. Mange av de som kom fra sovjet på nittitallet (rundt en million) går heller i kirken enn synagogen. Selv hvor mye den israelske staten prøver å marginaliserer minoritetene kan en ikke skyve under en stol at de fortsatt er israelske statsborgere. Klart, med den nye regjeringen som snart er på plass får vi se hvordan dette går.

Men det er veldig typisk i israelske medier, å se antisemittisme og kritikk av den israelske statens politikk som en og samme ting.


Jeg tror ikke det går en dag uten at jeg kommer over en artikkel i israelske medier hvor det ikke snakkes om den voksene antisemettismen i europa og gjerne i skandinavia spesielt. Forrige uke var det to artikler i dagbladet.no som viste hvordan israelsk ungdom oppfostres i god tro på at de er et truet nasjon og folk, og at de faktisk er hatet som folk blant mange europeere. Artikkelen fulgte en skoleklasse på tur i Polen og til konsentrasjonsleirene. Med på turen var det en representant fra den israelske sikkerhetstjenesten som ba ungdommene boltre dørene og holde seg inne på hotellet om kveldene fordi de kunne bli angrepet av noen sinnatagger av noen antisemitter dersom de forlot hotellet. Derfor turte ikke ungdommene forlate hotelrommet sitt i frykt for at noen skulle ville skade de.


En annen artikkel i gårsdagens Jerusalem Post skrev hvordan israelske eksportselskap begynte å kjenne effekten av finanskrisen og den økende boikotten av israelske varer. Her ble de skandinaviske landene brukt som eksempler. - Bra!

Dette passet bra sammen med at det i går var den første globale BDS (boycott, divestment, sanctions) dagen.

tirsdag 24. mars 2009

Ytringsfrihet og storpolitikk

Den 13 Mars ble aktivisten Tristian Anderson truffet av en tåregassbeholder på kloss hold, skutt fra en israelsk soldat lenge etter at demonstrasjonen i Ni'lin var over. Anderson ble fraktet på sykehus og det er fortsatt utklart hvor omfattende skaden er.

Forrige dagen ville familien holde pressekonfreanse, det ble for mye å håndtere for israelske myndigheter. Pressekonferansen ble stoppet, journalister og tilskuere ble hindret adgang og en håndfull ble arrestert og/eller banket opp av israelske styrker. Pressekonferansen ble holdt i går på AIC i jerusalem. http://www.alternativenews.org/content/view/1649/381/


Det interessante med dette er ikke bare at pressekonferansen ble hindret, det ligger mer bak. Riktig nok er nyheten om at israel knebler ytringsfriheten til sine motstandere intet nytt, - dette så vi klare eksempler på under krigen på Gaza, men det ligger storpolitik bak dette. Innskrenktet ytringsfrighet kan innføres etter genevakonvensjonen dersom det er såkalt unntaktstilstand, feks krig eller lign, men ikke uten grunn. Uansett, tilbake til saken. Stedet der pressekonferansen ble holdt går under navnet "protest tent" og ligger i Sheik Jarrah i Øst Jerusalem. http://www.poica.org/editor/case_studies/view.php?recordID=1472.

Familiene i området har blitt offer for en drakamp mellom israleske bosettere med myndighetene på sin side ,og de palestinske beboerne med menneskerettighetes aktivister og advokater på sin side. Israelske bosettere har lagt sin elsk på området som ligger flott til med utsikt over jeruslem, for å gjøre det til enda en del av sitt Eretz Israel. Hele østjerusalem er truet av israelske bosettere, områder som Silwan og Bustan og nå Sheihk Jarrah er under hardt press til å havne i bosetternes hender. Allerede bor det tohundre tusen ulovlige bosettere i øst jeruslem. Området i Silwan og Bustan mener israelske myndigheter at skal gjøres om til Davids By, og de driver heftige utgravninger der for å bevise sin tilknytning til stedet.

Som bosetterne selv sier er dette en del i et ledd av å skaffe seg stadig mer kontroll over området. http://chareidi.shemayisrael.com/archives5762/lechlecha/lshimon.htm. At det bor palestinere i området, at de kaster familier på gata og at det hele er ulovlig er ikke nevt.
Det har vært tilfeller der familier har solgt husene sine til stråmenn som har operert på vegne av israelske bosetter investorer. Familien kan altså oppleve å selge huset i god tro for så å se et stor israelsk flagg bli heist på hustaket dagen etter. Derimot skjer det langt ofere at familien blir kastet ut/presset ut av bosetterne som gjerne også er knesset medlemmer eller lign.
Husene kan også bli demolished fordi det hevdes at de ikke hadde byggetillatelse, som førvring er umulig å få, for så å gi tomten til en bosetter-gjeng slik at de kan bygge seg et hus. Bebrunnelsen for å hive familiene på gaten kan også være at huset har "stått tomt", og dermed kan bosetterne flytte rett inn. At det allerede bor en familie på tolv i huset er ikke så farlig.
Til og meg amerikanske officials har hevdet at dette er å gå for langt.

Dermed er ikke bare enda en fredsaktivist skadet i en fredelig demonstrasjon mot den israelske okkupasjonen. Når familien hans ville holde pressekonferanse for å fortelle om tilstanden til deres sønn, satte israelske myndigheter foten ned. Stedet de ville holde konferansen var en too hot-spot i israelske øyne, og pressekonferansen ble forhindret og senere flyttet. Så mye for Israel å kalle seg midtøstens eneste demoktrati.

mandag 23. mars 2009

Fra hustaket i Hebron

Når en kjører til Hebron kjører en forbi ikke mindre enn fem checkpunkter. Heldigvis er de ikke alltid bemannet og de få milene på bosetterveien går rimelig raskt for seg. På vei sørover mot Hebron ser en israelske utposter og bosettinger, militærtårn, landsbyer med deres olivenlunder og vinranker og flyktningleire.

Hebron er en storby sammenlignet med forholdene her i Beit Sahour og Bethlehem. Det er et kaos uten like, men riktignok et organisert kaos. Falafelselgere, klokkeselgere, kaffeselgere, bussjåfører og brødselgere prøver å få oppmerksomheten min. Jeg skiller meg forholdsvis godt fra mengden med det lyse håret og med en rar aksent på arabisken min. Men jeg gjør meg forstått og får forklart hvordan jeg skal finne ut av alle handlegatene og ned i gamlebyen. Jeg finner frem, det tar bare litt tid.

Det er gamlebyen de fleste ”turistene” til Hebron setter kursen for. Turister er misvisende, det finnes ingen strandpromenade, og hvertfall ingen barer. Til Hebron reiser en for å se okkupasjonen på sitt verste. På en måte hater jeg å reise dit men samtidig er det nødvendig for meg å se med egne øyne hvordan fakta på bakken ser ut.
Det snakkes høyt og lavt om ”en fredelig løsning” men det er ikke før en kommer til Hebron at en ser hvor langt unna virkeligheten det utsagnet er. Det virker utopisk.

Vi sitter på en kafè i gamlebyen og drikker nydelig kaffe. Vi snakker om været og om ingenting da vi ser åtte soldater på patrulje. Kameraten min får kaffen i vrangstrupen da de sikter på oss, ser seg rundt og til slutt går videre. Jeg har sett dette før, jeg ser soldater om ikke daglig men mange ganger i løpet av uka, - men jeg blir ikke skikkelig vant til å ha dem så nært innpå livet mitt. Med passet i lomma er jeg ”trygg” i slike situasjoner. Jeg blir ikke trakassert slik palestinerne blir. Jeg må ikke ta av meg skoene da jeg passerer metalldetektoren. Jeg blir behandlet mer eller mindre som et menneske.

Vi går innover i gamlebyen og nærmere oss Abraham moskeen. Butikkselgerne vil selge meg øreringer, kaffe og palestinaskjerf. ”Jeg skal se på det på tilbakeveien!” stotrer jeg frem på arabisk. Soldaten ved det første checkpunktet vil vite hvorfor jeg snakker arabisk, om jeg jobber her, - til slutt klarer han å lire av seg ”velkommen til Israel”. Jeg hiver etter pusten og biter tenna sammen for ikke å fortelle han akkurat hva jeg mener om han. Men jeg veit bedre enn å starte en hissig samtale med en nittenåring som akkurat har fått et gevær mellom hendene.

Hebron er kjent for Abraham moskeen der hans arvinger og han selv angivelig ligger begravet. Moskeen er delt i to, en jødisk og en muslimsk del. Etter at en høyre-ekstrem jødisk bosetter gikk amok med maskingeværet sitt under fredagsbønnen midt på nittitallet, har inngangen til Abraham moskeen vært strengt bevoktet. Tre metalldetektorer senere og jeg er inne i moskeen. Riktig nok måtte jeg gi fra meg lommespeilet mitt til den unge soldaten ved inngangen. Sikkerheten skal en aldri ta for lett på!


”Det blir bare vanskeligere og vanskeligere her” sier min venn. ”Bosetterne og soldatene beveger seg mer og mer inne i byen, inne på det som skal være vårt område”. Vi står på hustaket hans og ser ned over byen. I 1997 ble Hebron delt i to deler, en jødisk og en palestinsk. På papiret ser dette fint ut, men fakta på bakken er ganske annerledes. I virkeligheten kontrollerer det israelske militæret hele byen. Bosetterne som oppholder seg i byen ulovlig blir passet på av flere tusen soldater som oppholder seg her på permanent basis. Et av husene som høyre-ekstrene bosettere hadde okkupert ble før jul tømt, men bosetterne sverger på å komme tilbake. ”Det huset der lurer vi på om blir tatt over av bosettere, og det der borte. Ser du alle militær tårnene rundt byen, og ser du militærpostene?” Fra tanket ser vi hvordan to militærpatruljer på ulike steder stopper to palestinere og ber om id-kortene deres. Den ene av de to guttene er kanskje søtten-atten år og får gevær rettet mot seg.

Fra taket ser jeg også hvilke veier som er forbudte for palestinere, både å gå og å kjøre. Bare israelsk registrerte biler har adgang. Vi beveger oss ned i gatene og smugene for å komme nærmere innpå bosetternes områder. Det er ikke helt lov og vi må trå forsiktig. Siden stemningen i byen er spent trekker vi oss tilbake og setter kursen ut av gamlebyens smug og trange gater. På vei tilbake kjøper jeg et par øreringer men takker høflig nei til enda et palestinaskjerf.

Vi møter på EAPPI http://www.eappi.org/en/news-events/ea-reports/r/article/4566/living-literally-under-oc.html og TIPH http://www.tiph.org/en/About_TIPH. Ingen av de har noe særlig mandat bortsett fra å se og rapportere om det som skjer. Men kanskje det kan utgjøre en forskjell? Kanskje kan alle vi som ser dette med egne øyne også kunne gjøre en liten forskjell, nemlig gjennom å fortelle til så mange vi kan om hvilken urettferdighet vi har vært vitner til. ..Og tenke litt over at vi ser det og vi lar det fortsette.