tirsdag 24. mars 2009

Ytringsfrihet og storpolitikk

Den 13 Mars ble aktivisten Tristian Anderson truffet av en tåregassbeholder på kloss hold, skutt fra en israelsk soldat lenge etter at demonstrasjonen i Ni'lin var over. Anderson ble fraktet på sykehus og det er fortsatt utklart hvor omfattende skaden er.

Forrige dagen ville familien holde pressekonfreanse, det ble for mye å håndtere for israelske myndigheter. Pressekonferansen ble stoppet, journalister og tilskuere ble hindret adgang og en håndfull ble arrestert og/eller banket opp av israelske styrker. Pressekonferansen ble holdt i går på AIC i jerusalem. http://www.alternativenews.org/content/view/1649/381/


Det interessante med dette er ikke bare at pressekonferansen ble hindret, det ligger mer bak. Riktig nok er nyheten om at israel knebler ytringsfriheten til sine motstandere intet nytt, - dette så vi klare eksempler på under krigen på Gaza, men det ligger storpolitik bak dette. Innskrenktet ytringsfrighet kan innføres etter genevakonvensjonen dersom det er såkalt unntaktstilstand, feks krig eller lign, men ikke uten grunn. Uansett, tilbake til saken. Stedet der pressekonferansen ble holdt går under navnet "protest tent" og ligger i Sheik Jarrah i Øst Jerusalem. http://www.poica.org/editor/case_studies/view.php?recordID=1472.

Familiene i området har blitt offer for en drakamp mellom israleske bosettere med myndighetene på sin side ,og de palestinske beboerne med menneskerettighetes aktivister og advokater på sin side. Israelske bosettere har lagt sin elsk på området som ligger flott til med utsikt over jeruslem, for å gjøre det til enda en del av sitt Eretz Israel. Hele østjerusalem er truet av israelske bosettere, områder som Silwan og Bustan og nå Sheihk Jarrah er under hardt press til å havne i bosetternes hender. Allerede bor det tohundre tusen ulovlige bosettere i øst jeruslem. Området i Silwan og Bustan mener israelske myndigheter at skal gjøres om til Davids By, og de driver heftige utgravninger der for å bevise sin tilknytning til stedet.

Som bosetterne selv sier er dette en del i et ledd av å skaffe seg stadig mer kontroll over området. http://chareidi.shemayisrael.com/archives5762/lechlecha/lshimon.htm. At det bor palestinere i området, at de kaster familier på gata og at det hele er ulovlig er ikke nevt.
Det har vært tilfeller der familier har solgt husene sine til stråmenn som har operert på vegne av israelske bosetter investorer. Familien kan altså oppleve å selge huset i god tro for så å se et stor israelsk flagg bli heist på hustaket dagen etter. Derimot skjer det langt ofere at familien blir kastet ut/presset ut av bosetterne som gjerne også er knesset medlemmer eller lign.
Husene kan også bli demolished fordi det hevdes at de ikke hadde byggetillatelse, som førvring er umulig å få, for så å gi tomten til en bosetter-gjeng slik at de kan bygge seg et hus. Bebrunnelsen for å hive familiene på gaten kan også være at huset har "stått tomt", og dermed kan bosetterne flytte rett inn. At det allerede bor en familie på tolv i huset er ikke så farlig.
Til og meg amerikanske officials har hevdet at dette er å gå for langt.

Dermed er ikke bare enda en fredsaktivist skadet i en fredelig demonstrasjon mot den israelske okkupasjonen. Når familien hans ville holde pressekonferanse for å fortelle om tilstanden til deres sønn, satte israelske myndigheter foten ned. Stedet de ville holde konferansen var en too hot-spot i israelske øyne, og pressekonferansen ble forhindret og senere flyttet. Så mye for Israel å kalle seg midtøstens eneste demoktrati.

mandag 23. mars 2009

Fra hustaket i Hebron

Når en kjører til Hebron kjører en forbi ikke mindre enn fem checkpunkter. Heldigvis er de ikke alltid bemannet og de få milene på bosetterveien går rimelig raskt for seg. På vei sørover mot Hebron ser en israelske utposter og bosettinger, militærtårn, landsbyer med deres olivenlunder og vinranker og flyktningleire.

Hebron er en storby sammenlignet med forholdene her i Beit Sahour og Bethlehem. Det er et kaos uten like, men riktignok et organisert kaos. Falafelselgere, klokkeselgere, kaffeselgere, bussjåfører og brødselgere prøver å få oppmerksomheten min. Jeg skiller meg forholdsvis godt fra mengden med det lyse håret og med en rar aksent på arabisken min. Men jeg gjør meg forstått og får forklart hvordan jeg skal finne ut av alle handlegatene og ned i gamlebyen. Jeg finner frem, det tar bare litt tid.

Det er gamlebyen de fleste ”turistene” til Hebron setter kursen for. Turister er misvisende, det finnes ingen strandpromenade, og hvertfall ingen barer. Til Hebron reiser en for å se okkupasjonen på sitt verste. På en måte hater jeg å reise dit men samtidig er det nødvendig for meg å se med egne øyne hvordan fakta på bakken ser ut.
Det snakkes høyt og lavt om ”en fredelig løsning” men det er ikke før en kommer til Hebron at en ser hvor langt unna virkeligheten det utsagnet er. Det virker utopisk.

Vi sitter på en kafè i gamlebyen og drikker nydelig kaffe. Vi snakker om været og om ingenting da vi ser åtte soldater på patrulje. Kameraten min får kaffen i vrangstrupen da de sikter på oss, ser seg rundt og til slutt går videre. Jeg har sett dette før, jeg ser soldater om ikke daglig men mange ganger i løpet av uka, - men jeg blir ikke skikkelig vant til å ha dem så nært innpå livet mitt. Med passet i lomma er jeg ”trygg” i slike situasjoner. Jeg blir ikke trakassert slik palestinerne blir. Jeg må ikke ta av meg skoene da jeg passerer metalldetektoren. Jeg blir behandlet mer eller mindre som et menneske.

Vi går innover i gamlebyen og nærmere oss Abraham moskeen. Butikkselgerne vil selge meg øreringer, kaffe og palestinaskjerf. ”Jeg skal se på det på tilbakeveien!” stotrer jeg frem på arabisk. Soldaten ved det første checkpunktet vil vite hvorfor jeg snakker arabisk, om jeg jobber her, - til slutt klarer han å lire av seg ”velkommen til Israel”. Jeg hiver etter pusten og biter tenna sammen for ikke å fortelle han akkurat hva jeg mener om han. Men jeg veit bedre enn å starte en hissig samtale med en nittenåring som akkurat har fått et gevær mellom hendene.

Hebron er kjent for Abraham moskeen der hans arvinger og han selv angivelig ligger begravet. Moskeen er delt i to, en jødisk og en muslimsk del. Etter at en høyre-ekstrem jødisk bosetter gikk amok med maskingeværet sitt under fredagsbønnen midt på nittitallet, har inngangen til Abraham moskeen vært strengt bevoktet. Tre metalldetektorer senere og jeg er inne i moskeen. Riktig nok måtte jeg gi fra meg lommespeilet mitt til den unge soldaten ved inngangen. Sikkerheten skal en aldri ta for lett på!


”Det blir bare vanskeligere og vanskeligere her” sier min venn. ”Bosetterne og soldatene beveger seg mer og mer inne i byen, inne på det som skal være vårt område”. Vi står på hustaket hans og ser ned over byen. I 1997 ble Hebron delt i to deler, en jødisk og en palestinsk. På papiret ser dette fint ut, men fakta på bakken er ganske annerledes. I virkeligheten kontrollerer det israelske militæret hele byen. Bosetterne som oppholder seg i byen ulovlig blir passet på av flere tusen soldater som oppholder seg her på permanent basis. Et av husene som høyre-ekstrene bosettere hadde okkupert ble før jul tømt, men bosetterne sverger på å komme tilbake. ”Det huset der lurer vi på om blir tatt over av bosettere, og det der borte. Ser du alle militær tårnene rundt byen, og ser du militærpostene?” Fra tanket ser vi hvordan to militærpatruljer på ulike steder stopper to palestinere og ber om id-kortene deres. Den ene av de to guttene er kanskje søtten-atten år og får gevær rettet mot seg.

Fra taket ser jeg også hvilke veier som er forbudte for palestinere, både å gå og å kjøre. Bare israelsk registrerte biler har adgang. Vi beveger oss ned i gatene og smugene for å komme nærmere innpå bosetternes områder. Det er ikke helt lov og vi må trå forsiktig. Siden stemningen i byen er spent trekker vi oss tilbake og setter kursen ut av gamlebyens smug og trange gater. På vei tilbake kjøper jeg et par øreringer men takker høflig nei til enda et palestinaskjerf.

Vi møter på EAPPI http://www.eappi.org/en/news-events/ea-reports/r/article/4566/living-literally-under-oc.html og TIPH http://www.tiph.org/en/About_TIPH. Ingen av de har noe særlig mandat bortsett fra å se og rapportere om det som skjer. Men kanskje det kan utgjøre en forskjell? Kanskje kan alle vi som ser dette med egne øyne også kunne gjøre en liten forskjell, nemlig gjennom å fortelle til så mange vi kan om hvilken urettferdighet vi har vært vitner til. ..Og tenke litt over at vi ser det og vi lar det fortsette.

tirsdag 10. mars 2009

Litt om Lisa og litt om å bli "stor".

Idag har jeg betalt første avdrag på studielånet mitt, - dog en smule for seint. Og i morra vil jeg følge inn i rekken av folk som sier de er "i midten av tjueåra". Altså begynner jeg å bli voksen, stor -- ellerno'. Siden min mentale alder fortsatt ikke helt har tatt igjen min faktiske alder tar jeg det egentlig ganske med ro. Jeg innser jo at jeg ikke er 19 år lengre.
Men som min kjære søster så fint sa det, " ...du bare er 4 år eldre enn meg! da kan du tenke på hvor ung jeg er (eller ikke, siden jeg fyller 20 om et halvt år) og ikke føle deg såå gammal. - dessuten er du jo fortsatt fin og stram i fisken! :p " Ah, Kaia du er verden søteste;)


Dessuten planlegges sommeren allerede, dvs at jeg må bli nødt til å reise fra Palestina. Haram! MEN, jeg planlegger å komme tilbake! Jeg ønsker meg et internship sånn at jeg kan komme tilbake så fort som mulig. Lære meg arabisk, spise mer shwarma, glo på ortodokse jøder, høre bønneropene i tide og utide, bli sprø av bosettinger og bosettere, prate med folk, drikke te og røyke vannpipe.

Siden sist har jeg hatt besøk av minLisa. Vi hadde en hæli uke på stranda i Dahab før vi reiste tilbake til Beit Sahour. Vi hadde leid et hus i utkanten i Dahab. Lasteplanet på en pickup fungerte som taxi til og fra stranda og strandpromedaen.
Det var moro! Litt mer eksotisk enn en kjip toyota carina hjemme, sah?
Ellers gjorde vi ekstremt lite. Var på stranda, leste bok, så på stjernene og snakket om verdensprobemer, spilte kort, spiste mat, glodde på vannet, badet, snorklet, tok en øl.
Også kalt "syden".

Nå har hun reist tilbake til snø-landet, meen vi planlegger hen. nes tilbakekomst til det hellige land til høsten :)

Settlement-hoppin'

Jeg aner ikke hvorfor jeg er så facinert av disse bosettingene på vestbredden..

Uansett,forrige dagen var jeg og en venn på bosetter-hopping (øy-hopping slik man kjenner det ifra grekenland) meeen denne gang på vestbredden. Forklaring følger..
Etter å ha vandret rundt på busstasjonen i jerusalem, bestemte vi oss for å ta den første bussen som gikk, klokken var 11.30, og det var en buss som skulle gå 11,35 - buss nr 161 - ok, buss 161 it is!

Vi gikk inn i bussen og skulle betale da bussjåføren spør hvor vi skal.. tja, ehm, bare på en liten rundtur. "..javel?" sier han, og gir oss tilbake veksel på 2x7 shekel for denne turen som skulle ta en drøy time. "Jøss, dette var jo billig, kommer ikke så lang for 7 shekel i israel til vanlig.." Aja.. Jeg begynner å ane ugler i mosen da jeg tenker over navnet på bussen, Kfar Etzion.
Gush Etzion er navnet på bosetterblokken (en klynge av bosettinger som huser tilsammen i underkant av 45000 bosettere) som omringer Bethlehem, og i min ufattelige visdom ante jeg at vi skulle på tur i den retingen.

Turen gikk ut av jerusalem, og plutselig var vi i Gilo. Gilo er en stor bosetting, av CNN referert til som "jødisk nabolag utenfor jerusalem" og er på størrelse med Hamar i befolkningstall.
Det var så rart, vi reiste ut av Jerusalem og mot kjente trakter i Bethelehm og så plutselig var vi inne i denne "byen" omringet av grønne parker, hvite murhus, fortau med prydbusker og lekeparker for barn.
Så gikk turen videre slik at vi kunne se over til et av de områdene vi plantet oliventrær bare noen uker siden, i al-walaja. Videre gikk turen langs muren og ut på vei nr 60 og sørover mot Hebron. På vei mot Neve Daniyel, den frøste bosettingen i denne rekken kjørte vi forbi Al-Khadr, også referert til som den beste plantedagen i forrige blogginnlegg. "Der!" hvisket jeg, "der plantet vi oliventrær for to uker siden, ... og de står fortsatt!" Omringet på alle kanter.

AH, jeg som har ønsket meg å reise på bosetter-omvisning såå lenge! Se denne galskapen med egne øyne, se hvordan det ser ut, se hvor alt vannet havner, se hvordan alt er.. Rett å slett å glo på folk.
Vi rakk også å se en bosetter med sin søte kone, byfødte baby og sitt maskingevær hendig plassert over skulderen. Soldater som tok sikte på noen palestinere som gikk langs veien... hva annet er nytt? Militærkjøretøy på alle kanter, de elektriske portene og vaktene som "passer på" inngangen til bosettingen. Religiøse bosettere som ikke tar øynene vekk fra den lille boken med hebraisk skrift og lepper som beveger seg ustoppelig i resitasjon, skolebarn på vei hjem fra skolen, en far med sin datter på armen.. Grunnen til at bussbilletten vår var så billig er fordi at den israelske staten subsidierer de som har lyst til å bosette seg på okkupert område.

Da var det nok, - nok galskap for denne gang.. det ble buss til checkpunktet, vi krysset checkpunktet, tok en taxi hjem - hjem.

søndag 1. mars 2009

Olivenplanting

Olivenplantingen 09 kom og gikk fryktelig fort!

I overkant av førti internasjonale var på plass i Beit Sahour for å plante oliventrær, besøke organisasjoner i området og å bli kjent med palestina.
Vi rakk i løpet av en liten uke å plante 1200 oliventrær på fem forkjellige åkre (fields).
Det var kjempe kjempe morsomt, slitsomt, frustrerende, varmt, kaldt, vindfullt, blodig alvor, utmattende, beroligende, lærerikt..

Mange av oss, inkludert meg selv har ikke lange erfaringen med å hakke i jorda og beskjære planter men det utrolig så fort en kommer inn i ting. Enkelte av de som var med hadde plantet trær før, enten det var i afghanistan, palestina, i sin egen hage eller i sør amerika. Uansett, vi hjalp hverandre som best vi kunne. Noen hakket i jorda, noen trimmet plantene, noen serverte kaffe og vann og andre sørget for å snakke pent med plantene.



I Jab'a plantet vi på to forkjsellige årke, på høyre og på venstre siden av bypass veien. Åkren på venstre siden av veien er klemt mellom veien og muren på den andre siden. Muren her består av et gjerde som er under utbygging og store deler ingenmannsland kalt "buffersone."


Litt ut i plantningen kom det en mann med en soldat på slep og resten av dagen ble vi overvåket av politi, soldater og interesserte bosettere. Etter en stud begynte vi å se en hyppigere trafikk av militære og politiet og til slutt hadde vi noen soldater på åkrene med oss. Da hadde de tatt en av kameratenes våres sitt id kort som "forsikring" på at vi ikke skulle gjøre noe de mente vi ikke burde gjøre. I klartekst ville de arrestere han dersom en av oss gjorde noe som de mente var ulovlig. Samtidig forklarte de oss at vi her gjorde noe ulovlig fordi området vi plantet oliventrær på var en "closed military area". Dersom vi fortsatte kunne vi bli arrestert.


Det hele endte med at vi ble overrakt en militærorder som sa at området var stengt i et døgn, helt tilfeldigvis den dagen vi plantet olivetrær. Vi fikk ti minutter på oss til å komme oss av området ellers ville de ødelegge plantene våre.

I al-Khadr plantet vi trær på terasser mellom en bypassvei og en utpost og med utsikt til en av områdets største bosettinger, Efrat.

Det er noe spesielt med å plante oliventrær mellom en utpost, en bypass vei og en av områdets største bosettinger. Plantedagen i Al-Khadr går inn i historien som den morsomste plantedagen. Her ble vi møtt av en hel gjeng folk på området som skulle hjelpe oss, det var familie og venner av bonden som hadde tatt seg fri for å lære utlendignene (andjabiyat) å plante trær. Etter noen timer gikk plantingen over i tedrikking og depkedansing.
Depke er den palestinske folkedansen. Det er kjempe moro og ganske slitsomt siden jeg ikke kan det. Rytme er et stikkord, har en ikke rytme kan en glemme å prøve seg. Mange er så flinke så flinke til å danse. Det er så utrolig flott! Vi tror vi danser i norge, men dette er noe helt annet. Dette er dans !

A great big thanks to nune for coming to palestine for oliveplanting. Jeeee!





---
Noen dager etter at vi hadde plantet ferdig og de fleste av deltagerne hadde reist hjem fikk vi nyheten om at israelske myndigheter hadde rykket opp 100 av oliventrærne vi plantet i Jab'a. Bonden hadde funnet et brev under en sten på landet sitt om at landområdene hans var i ferd med å bli konfiskert. Han har skjøtet på landet og det var stemplet av engelske myndigheter hvilket viser at landet har vært i hans eie siden før 1948.













































































































onsdag 4. februar 2009

Evakuering / flytting av bosettere til ny bosetning.

Ehud Barak har nå gitt grønt lys til en ny bosetting på vestbredden. Den skal etter planen ligge mellom Jerusalem og Ramallah og "øst for seperasjonsgjerdet". Grunnen til dette er fordi utposten Migron skal fjernes og evakueres. Det planlegges i første omgang 50 boeneheter i den nye bosettingen, og med et mål om å nå 1400 til slutt. I Migron er det nå 250 boeneheter fordelt på 45 familier som gjør det til den største utposten på vestbredden.
I utgangspunktet skulle bosetterne fra Migron flyttes til en annen bosetting i området (Adam), men nå er disse planene gjort om på og bosetterne fra Migron får sin egen lille by. Mange i bosettingen motsetter seg flyttingen og hevder det går i mot toraen samt deres moralske rett til området, - men nå ser de ut til at de må flytte alikevel.
Vi har tidligere sett eksempler på evakuering av bosettinger, eksempelvis i Hebron like før jul. Der sverger bosetterne å komme tilbake..

Å flytte bosetterne fra en ulovlig utpost for så å bygge en ny ulovlig bosetting legetimerer deres rett til å bygge og bo på vestbredden. Videre gir det signaler om at det å starte en utpost ikke er så kontroversielt og det selv om regjeringen hevder de har stoppet å støtte de med økonomiske midler, strøm og vann. Etter planen skulle alle utposter evakueres og det en skulle fryse byggingen av nye bosettinger. Da er hele poenget med å evakuere utposter borte,- en flytter bare problemet, skyver det under teppet og kaller det "evakuering".

På meningsmålingene fosser Yisrael Beteinu frem på meningsmålingene nå en uke før valget. I forhold til disse folka er Ehud Barak nærmest å regne som palestinavenn.

http://www.haaretz.com/hasen/spages/1061358.html
http://www.jpost.com/servlet/Satellite?cid=1218446176352&pagename=JPost%2FJPArticle%2FShowFull

lørdag 31. januar 2009

Regler i krig og menneskerettigheter.

På fredag har jeg eksamen i folkerett. Eksamen foregår i Tel Aviv, Israel.
l løpet av julen og til nå har jeg lest om krigens folkerett og menneskerettigheter.
Jeg har lest om hva som er lov og ikke lov i krig.
Eksempelvis er det ulovlig å bruke hvitt fosfor i befolkede områder. Videre at en okkupant skal sørge for befolkningen på territoriet den okkuperer og at en okkupant ikke har lov til å flytte sin egen befolkning til området den okkuperer. Det er lov å yte motstand mot okkupasjonens styrker.
Det er ulovlig å bruke sivile som skjold i krigføring.
Bøkene mine sier at sivile skal beskyttes i krigstid, at en må ta forholdsmessige hensyn i krigføringen; og at en moske, sykehus eller skoler ikke er lovlige angrepsmål, ei heller sivile for den saks skyld.
Det er ikke lov å åpne ild mot sanitetspersonell. Krigsfanger har rett på beskyttelse og pleie. Dersom en fengsles skal en vite hva en er angklaget for. Dersom en ikke har ratifisert konvensjonen er en fortsatt budet av sedvaneretten.

En hver har rett til liv. Det er ikke lov å diskriminere.